Jeg snakker om den tidligere Sp-dronningen. En politisk figur som i EU kampen i 1994 gikk inn i ringen mot Gro Harlem Brundtland og sto igjen med en arm hevet. En skikkelse som med litt klok forvaltning av sin litt ufrivillige personlige merkevare “annerledeslandet” kunne betydd noe, hun hadde muligheten til å stå for noe, hun kunne representert litt etterlengtet analytisk stamina med fokus på solidaritet, rettferdighet og demokrati…
Men Anne Panne. Vi henger ikke lenger med deg. Du er ikke en av oss. I dag har hun gjort det, igjen. I en font i dobbelt størrelse av min tommelfingernegl (og jeg har store tomler) kan vi lese i papirutgaven av Dagbladet:
“Advarer mot lang mammaperm. Lange mammapermisjoner kan være en felle. For kvinner kan resultatet bli et betydelig lønns- og karrieretap.”
Eh.. ja. Vi vet det. Det er ganske mange av oss som har vinket flotte lederstillinger bye-bye fordi løse ansettelsesformer som tidsbestemte kontrakter og engasjementstillinger skyver nettopp kvinner i denne alderen og i dette dilemmaet ut på sidelinja dersom de velger reproduksjon framfor vare- tjeneste- eller kunnskapsproduksjon et par av de kostbare 30- åra. Men dette er ikke noe du som profilert analytiker skal flagge som enkeltmødrenes problem å løse! Vi er unge, lovende og fremadstormende, joa, men vi tar oss tid til å tenke to ganger likevel. Vi har valgt barn og vi velger gjerne å være hjemme så lenge at ungen i alle fall klarer å si “nei” og “ja” før vi vurderer barnehagen som et passende sted for avkommet.
Hvor gikk det galt? Når fikk du hakk i plata? Hæ? Når begynte du din heksejakt på hjemmeværende mødre? Når i all verden tok du et standpunkt som hevder at mødrene er problemeierne i utjevningsproblematikken? Når gikk dette over fra å være et samfunnsproblem – fra å være en strukturell uregelmessighet til å handle om å advare enkeltmennesker mot eksistensielle valg som å velge å bruke noen år som tilretteleggere for nye verdensborgere? Denne tilretteleggingen er tross alt ganske avgjørende for å reprodusere dette samfunnet vi elsker å hate.
Så barn forklarer 40% av lønnsforskjellen menn og kvinner? Denne forklaringen er bare gyldig under de vilkårene du skulle analysere, kjøtthue. Det er de mekanismene som er årsaken til at barn forklarer 40 % av lønnsgapet du skulle hente fram og peke på, kjøtthue. Og du har altså valgt å være en av dem som gir kvinner ansvaret, uten å gi dem makt. Din løsning har vært å snappe mødres permisjonsprivilegium bort i stedet, samt å sette opp en varseltrekant rett foran soverommet. Well done, Ms Man.
Jeg har ikke glemt at du brukte likelønnskommisjonens rapport for å fremme kortere mammapermisjon. Med Island som rollemodell og referanse. Dette var kanskje assosiasjonsbruk under beltestedet fra min side. Det var ikke meningen å rakke ned på et systemmarginalisert microsamfunn med totalt annerledes sammensetting enn den du skulle avdekke strukturelle hull hos – og samtidig insinuere at dine ressonnementer ville føre oss i samme uføre, Anne. Dumme meg. Men jeg har sett meg lei på deg, Anne På Landet. Det finnes hundrevis av progressive tiltak for å jekke opp kvinna i lønnskampen. Hva er galt med deg? Hvorfor bruker du makten din til å jekke oss ned?
Du har vandret for lenge med ulvene og har utviklet et verdensbilde som kun makter å ivareta det patriarkalske hegemoniet vi andre forsøker å klype i den hårete mannerompa. (Ikke alle manneromper er hårete. Noen er glatte som silke, kuleformede og fyldige, mens andre er mer fleksible og opptar mindre plass i det offentlige, men like fullt private rom.)
Anne Enger Lahnstein: Din zen har overlevd seg selv, dine fareskilt må møte dagens designkrav og du må kunne utvikle mer enn ad hoc tiltak. Du trenger rett og slett en skikkelig total overhaling med tarmskyll!
Pimped up, maxed out and a wing flapping new: Anne Enger!
Pimped Anne Enger: “Det er vanskelig å skulle melde seg inn i noe og forandre noe fra innsiden. Det visste jeg jo veldig godt før, da jeg var SP-dronning. Så fikk jeg sjansen og hev meg opp i loppekassa med alle patriarkloppene. Jeg smykket meg med loppehalsbånd og trodde alle ville la meg leve som loppefrihetskjempende matriarkfremmende kassekoser. Men nei. I denne stund tar jeg et oppgjør med mine analytiske blemmer og systemignorerende strategier. Jeg trer nå ut av systemets vegger.
Vi har et ansvar for å bygge det samfunnet som fremmer de mekanismene som fremmer det samfunnet vi ønsker. De mekanismene som fører til et samfunn hvor vi kan utnytte alle ressurser på en bærekraftig og fruktbar måte.
Vi skal ta en revurdering av våre samfunnsoppgaver og verdisettingen skal tuftes på nye premisser. Disse premissene skal ikke lenger ta for gitt en uoffisiell økonomi hvor kvinner bærer ulønnede plikter på sine ubelønnede rygger. Jeg godtar ikke lenger statens svarte økonomi som vi fortsatt beordrer våre kvinner til å sørve.
Staten burde ikke være den største arbeidsgiveren i den svarte økonomien. Vi må trekke inn kortbunken og legge ut på nytt. Og samfunnet skal ta regninga fra kvinner som tilrettelegger for nye samfunnsmedlemmer.”
Denne saken har også vært publisert som et innlegg til 0803.
